Fra fritt fram til litt fram

Norsk Fiskeoppdrett utgitt av Norske Fiskeoppdretteres Forening (se full tekst nedenfor)
Norsk Fiskeoppdrett utgitt av Norske Fiskeoppdretteres Forening (se full tekst nedenfor)

Oppnevningen av Lysø-utvalget i 1972 markerte for alvor begynnelsen på det statlige engasjementet i næringen. Mandatet var omfattende. Det første resultatet ble den midlertidige konsesjonsloven av 1973. I prinsippet ga denne loven staten anledning til å stille kvalitetskrav til anleggene – først og fremst sunnhetsmessige krav. Men loven åpnet også for at staten kunne nekte konsesjon om produksjons- eller markedsforhold tilsa det. Kort sagt: Staten kunne styre næringen, slik at produksjonen ble tilpasset markedet.

Det var slått fast visse prinsipper i loven, men til 1978 ble de aller fleste konsesjonssøknadene innvilget. Forskriftene fra 1973 brakte inn volumgrense på 8000 m3 merdvolum, men i årene 1975–1977 satte departementet i praksis en grense på 5000 m3 Dermed var det i tråd med utvalgets konklusjon satt stopper for industrigigantenes inntog i næringen. Havbruk skulle være distriktsnæring, men en selvstendig næring og ikke alene en attåtnæring til jordbruket ifølge utvalgets flertall. Samme flertallsfraksjon sørget for at havbruksnæringen forvaltningsmessig ble knyttet til Fiskeridepartementet.

Utvalget ville at staten skulle engasjere seg sterkere i næringen, stimulere utbygging, begrense kapitalkreftenes adgang og la havbruksnæringen tjene distriktspolitiske mål. En kompetent veiledningstjeneste måtte bygges opp, og forskning og utviklingsarbeid burde intensiveres – alt fra avl over fiskehelse til produksjonsteknologi. Lysø-utvalget gikk inn for at staten skulle bidra til å utvikle oppdrettsnæringen, men samtidig styre og regulere den i tråd med klare distriktspolitiske målsettinger. NFF ønsket et statlig engasjement, men Lysø- utvalget gikk nok noe lenger enn oppdretterne fant smakelig. De ønsket vern mot industrimodellen, men ville samtidig ha anledning til å utvide sin egen virksomhet.

I Stortingsmeldingen av 1980 sluttet regjeringen seg til hovedkonklusjonene til Lysø-utvalget: kystnæringsmodell, lokalt eierskap og bevisst bruk av konsesjonene til å bygge ut næringen i næringssvake områder. Dette gjennomsyret loven av 1981 som avløste den midlertidige oppdrettsloven av 1973. Loven av 1981 slår fast at det ved utbyggingen av oppdrettsnæringen skal legges vekt på følgende hovedmålsettinger: At produksjonen står i rimelig forhold til omsetningsmulighetene, at forsvarlig økonomisk drift blir mulig, at utbyggingen gir best mulig distriktsmessig effekt, at arbeidsplassene blir trygge og gode, og at eierstrukturen «så vidt mulig» blir basert på at eierne selv driver anleggene. Konsesjonsplikten ble opprettholdt, og konsesjon skulle ikke gis ved fare for spredning av sykdom eller forurensning, ved uheldig plassering eller dårlig teknisk standard på anlegget eller dersom samfunnsmessige interesser tilsa konsesjonsnekt.

Samlet sett ga loven av 1981 et solid grunnlag for statlig styring av oppdrettsnæringen. På en måte representerte loven et slags sluttpunkt for statens styringsambisjoner overfor næringslivet. Det blåste liberale vinder – en begynnende høyrebølge samlet energi. Ja, selv innenfor Arbeiderpartiet var statsintervensjon i økonomien, styring og regulering av næringsvirksomhet ikke lenger ubestridt politisk dogmatikk. Hvordan ble så denne loven praktisert?

Billedtekst: Norsk Fiskeoppdrett utgitt av Norske Fiskeoppdretteres Forening kom med sitt første nummer i juli 1976. Tidsskriftet ble et viktig lim i organisasjonen og en sentral formidler av ny kunnskap til oppdretterne. Forsiden her pryder fiskeriminister Eivind Bolle med laksen i fast grep. Han hadde sammen med sidemannen, lakse- og organisasjonspioneren Sivert Grøntvedt, vært sentral i oppbyggingen av reguleringsregimet. Til h. soussjef Odd Berg i FOS.

  <= Forrige side Neste side =>