Et lite gjennombrudd for det særnorske

Alfred Kristiansen ved oppdrettsmerdene i Klauvasundet ca. 1972-73. Foto: Adresseavisen
Alfred Kristiansen ved oppdrettsmerdene i Klauvasundet ca. 1972-73. Foto: Adresseavisen
Vikbrødrene Karstein og Olavs anlegg i Sykkylven fotografert en augustdag i 1962. Foto: Telemark flyselskap
Vikbrødrene Karstein og Olavs anlegg i Sykkylven fotografert en augustdag i 1962. Foto: Telemark flyselskap
Bergensmeieriet spilte en viktig rolle i foredling og omsetning av regnbueørret på 1970-tallet. Fra Norsk Kjøbmannsblad 1977
Bergensmeieriet spilte en viktig rolle i foredling og omsetning av regnbueørret på 1970-tallet. Fra Norsk Kjøbmannsblad 1977

Konturene av en særpreget norsk havbruksnæring var tydelige ved inngangen til 1970-årene. Norske oppdrettere satset på stor fisk, og med de første vellykte forsøkene med laks var det skapt åpning til et stort høykostmarked. Sjøbasert produksjon av regnbueørret og laks ga større tilvekst og reduserte produksjonsomkostninger. Flytemerdene representerte en både effektiv, relativt driftssikker og billig teknologi. Produksjonen av laks fikk også draghjelp fra EFs tollpolitikk med lavere toll på laks enn på regnbueørret. Dertil kom at laksen oppnådde klart høyere pris enn regnbueørreten på det internasjonale marked, og det gjorde norsk havbruksnæring økonomisk mer robust i en fase der prøving og feiling mer enn håndfaste kunnskaper om rett og gal fremgangsmåte var produksjonsmanual.

Tilstrømningen til næringen var sterk i 1970-årene. Produksjonen økte fra vel 500 tonn i 1971 til tett på 8000 tonn i 1980. Hordaland, Møre og Romsdal samt Sør-Trøndelag var de tre dominerende fylkene med 70 prosent av produksjonen. Mens hjemmemarkedet og i noen grad også Sverige hadde vært avtaker av regnbueørreten i hele pionerfasen, ble det internasjonale markedet helt avgjørende for ekspansjonen mot slutten av 1970-tallet. I 1981 var Frankrike, Vest-Tyskland og Danmark de største avtakerne. Bortsett fra i 1974 var det få markedsproblemer i denne fasen.

1970-årene ble selve gjennombruddsfasen for havbruksnæringen, og laksen ble stadig viktigere. Mengdemessig passerte den regnbueørreten i 1977 – i førstehåndsverdi alt året før. Førstehåndverdien var tre ganger større i 1979. Veksten i lakseproduksjonen hadde nok blitt betydelig større dette tiåret dersom det hadde vært tilstekkelig tilgang på settefisk (smolt).

Havbruksnæringen var preget av småskalaproduksjon. Med et par unntak var det ingen store og kapitalsterke foretak som viste interesse for havbruksnæringen i den tidlige fasen. De mange små produsentene søkte å styrke sin posisjon gjennom faglag og salgslag – alt på frivillig basis.

I organisasjonsstrevet spilte Selskapet for Norges Vel en sentral rolle som fødselshjelper. Fra en rekke regionale faglag sprang S/L Norsk Ørretomsetning (NØ) ut i 1965 som den første nasjonale organisasjonen i næringen. Den hadde ingen lovbeskyttelse og ingen mottaksplikt. Medlemmene hadde heller ingen leveringsplikt. NØ ble derfor ingen suksess som omsetningskanal.

I 1970 lyktes det å skape et landsdekkende faglag, Norske Fiskeoppdretteres Forening (NFF). Selv om heller ikke NFF klarte å samle alle produsentene, var det skapt en langt sterkere medlemsorganisasjon. NFF fikk stor betydning. Organisasjonen ble et viktig forum for spredning av kunnskap om ørret- og lakseoppdrett. Årsmøtene fungerte som den reneste formidlingsarena for allehånde «nyvinninger» i bransjen, både slike som oppdretterne hadde høstet suksess med og slike som hadde ført lukt i fortapelsen.

Produsentene delte villig sine erfaringer – åpen informasjonsflyt med andre ord. Det hadde neppe vært tilfelle om næringens utøvere hadde vært de store selskapene. Videre ble foreningen en pådriver for å involvere staten sterkere i utviklingen av havbruksnæringen – alt fra kredittilgang over forskning og utvikling til oppbygging av et veiledningsapparat og utbygging av nødvendig veterinærtjeneste.

Også når det gjaldt organisering og regulering av omsetningen var det staten næringen vendte seg til. Forsøkene på frivillig organisering av omsetningen førte ikke fram. Spesielt var det omsetningskrisen i 1974 med det første forsøket på markedsregulering ved innfrysing av oppdrettsfisk som satte fart i arbeidet for å få til lovhjemlet organisering av førstehåndsomsetningen etter mønster fra lovgivningen i fiskerinæringen.

I NFF var det ulike oppfatninger om fremgangsmåten. Noen ville bygge videre på NØ – andre ville starte fra grunnen av. Etter nokså stormfulle debatter ble det bygd bro mellom fløyene, men planen om en selvstendig salgsorganisasjon møtte sterk motbør fra Norges Råfisklag som sammen med de andre omsetningsorganisasjonene langs kysten også ville ha hånd om førstehåndsomsetningen av oppdrettsfisken. For det endelige resultatet – et fiskeoppdretternes salgslag – var Lysø-utvalgets støtte kan hende tungen på vektskålen.

I 1978 ble Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) en realitet. Dermed var monopolet på førstehåndsomsetningen av oppdrettsfisk etablert med hjemmel i Råfiskloven. Rent praktisk foregikk omsetningen gjennom en gruppe kjøpere som hadde godkjenning fra FOS. Kjøperne var dels rene eksportører og dels både eksportører og produsenter.

Kjøpergruppen ble også trukket inn i forhandlinger før FOS fastsatte minsteprisen. Bortsett fra garantier og lån fra Distriktenes Utbyggingsfond var det statlige engasjementet nesten fraværende på 1960-tallet. Næringen fikk utvikle seg fritt om vi ser bort fra de begrensningene som fiskesykdomsloven av 1968 og et strengt statlig styrt kredittmarked satte. Skiftet i statens politikk kom først på 1970-tallet, og det ble utløst av næringens ønsker om statlig intervensjon.

Billedtekst 1: Alfred Kristiansen ved oppdrettsmerdene i Klauvasundet ca. 1972-73. Det var merder (Grøntvedt-merder) av impregnert treverk med isoporklosser som flottører. De åtte sidene var festet sammen med gummi fra bildekk. På innersiden av rammen var et gjerde av not. Foto: Adresseavisen

  <= Forrige side Neste side =>