Ikke liten og bleik, men stor, rød og feit

Mengde slaktet laksefisk, tonn Kilde: Statistisk sentralbyrå
2. Mowi AS sitt anlegg i Flogøykjølpo på Sotra var en avstengt poll. Først etter midten av 1980-årene gikk Mowi over til merdteknologien.  Foto: Skretting Photobank
2. Mowi AS sitt anlegg i Flogøykjølpo på Sotra var en avstengt poll. Først etter midten av 1980-årene gikk Mowi over til merdteknologien. Foto: Skretting Photobank
3. Sogningen Erling Osland laget seg «fiskebur» av  notlin montert på faststående stolper i sjøen.  Foto: Helge Sunde
3. Sogningen Erling Osland laget seg «fiskebur» av notlin montert på faststående stolper i sjøen. Foto: Helge Sunde
4. Brødrene Reidar og Trygve Holmefjord gjør seg klare til fôring av fisken i en liten heimesnekret  flytekasse. Dette var begynnelsen til selskapet Bolaks. Foto: Kystmuseet i Sør-Trøndelag
4. Brødrene Reidar og Trygve Holmefjord gjør seg klare til fôring av fisken i en liten heimesnekret flytekasse. Dette var begynnelsen til selskapet Bolaks. Foto: Kystmuseet i Sør-Trøndelag

Kommersielt fiskeoppdrett ble ganske utbredt i Europa på 1800- og tidlig på 1900-tallet. Det ble gjort forsøk også i Norge på oppdrett av ørret og laks, men det ble med forsøkene. Den kommersielle suksessen uteble, og forsøkene hadde heller ingen synderlig overføringsverdi da interessen for fiskeoppdrett tok seg opp på 1950-tallet. Forhistorien var i stor grad gjemt og glemt. Følgelig startet oppdrettspionerene her i landet nokså på bar bakke. Kunnskapskapitalen i Norge omfattet så godt som bare klekking av lakse- og ørretyngel og oppdrett av settefisk for utsetting i vassdrag. Var det nyttige kunnskaper å hente i utlandet?

Flere av oppdrettspionerene hentet impulser fra utlandet, og særlig Danmark var inspirasjons- og kunnskapskilde til å begynne med. Regnbueørret i porsjonsstørrelse – fisk på 150- 200 gram – produserte danskene i ferskvann i dammer på land. Det ble fort klart at norske oppdrettere ikke ville være i stand til å konkurrere med danskene på markedene for slik porsjonsfisk. De måtte vende seg mot et annet markedssegment – hvilket og hvor var lenge ganske uklart.

Markedet for større fisk måtte opparbeides, innenlands som utenlands. Men før pionerene nådde så langt, måtte de løse all verdens problemer knyttet til finansiering, teknologi, fôring, vannkvalitet, marked m.m. Pionerene kunne ikke hente de ferdige, gjennomprøvde løsningene fra utlandet eller fra et nasjonalt veiledningsapparat med solid kunnskapsbase. Nei, de måtte teste ut egne ideer og dermed også gjøre sine dyrekjøpte erfaringer. De utgjorde en broket forsamling hva angikk utdanning og yrkeserfaring, og entusiasmen og pågangsmotet var gjerne omvendt proporsjonalt med kapitalstyrken.

Ytterst få pionerer fikk hjulene til å gå rundt. Knapt en håndfull klarte å skape seg et levebrød og bli værende i næringen etter at de typiske barnesykdommene var overvunnet. Pionerens skjebne er gjerne døden, men disse initiativrike og kreative frontløperne var med på å bygge opp et fond av erfaringsbasert kunnskap om hva som dugde og ikke dugde. De var i høy grad med på å jevne veien og sikre suksessen for etterfølgerne. Alle var opptatt av å lære gjennom å dele sine erfaringer med andre.

Mot slutten av 1960-årene ser vi konturene av en norsk havbruksnæring med tydelige særtrekk. Produksjonen var i ferd med å overføres fra ferskvann til sjø. Det ga langt raskere tilvekst. Dermed pekte utviklingen definitivt mot oppdrett som en kystnæring – med Vestlandet som viktigste produksjonsområde i gjennombruddsfasen. Utfordringen var «inngjerdingen» av fisken i sjøen, og det ble lansert mange ulike og til dels fantasifulle løsninger. I praksis kom det til å dreie seg om to ulike prinsipper: Stenging av sund og poller var det ene, men det mest fremtidsrettede viste seg å være notposer festet til flottører (merder).

Mange bidro til utviklingen av merdene, men gjennombruddet kom med de såkalte Grøntvedt-merdene, åttekantete flytemerder som brødrene Sivert og Ove Grøntvedt fikk montert på sitt anlegg på Hitra, men som egentlig var unnfanget i Japan og modifisert av lensmannsbetjent Arne Ratchje. Brødrene Grøntvedts suksess som oppdrettere bidro til gjennomslag på bred front for merdteknologien - en teknologi som erfarne fiskere visste å håndtere med sine kunnskaper om strøm, bølger og fortøyninger.

Seinere skulle de få følge av de brevsynte som kunne fylle ut skjemaer og forme søknader. I pionerfasen dominerte regnbueørreten, og oppdretterne leverte fisken fra halvkiloet til fire-fem kilo. I begynnelsen ble så godt som all opp- drettsørret solgt innenlands eller i Sverige, men med voksende produksjon måtte det satses på et videre europeisk marked. Den norske oppdrettsørreten ble gjerne markedsført som Salmon Trout og Lachsforelle for å komme inn i den markedsnisjen der vill-laksen rådde grunnen. Laks var definitivt et høystatusprodukt, og markedet var alt opparbeidet. Markedstilgangen ville utvilsomt bli enklere om regnbueørreten kunne erstattes med atlanterhavslaks fra merder i Norge. Langt bedre pris og større marked måtte virke forlokkende, og atlanterhavslaksen skulle bli selve kjerneproduktet for norsk havbruksnæring.

Mange prøvde seg på oppdrett av laksefisk. Brødrene Karstein O. og Olav C. Vik i Sykkylven, arkitekt og gartner, klarte å holde stamfisk av laks som overlevde både én og flere strykinger. De var de første som holdt regnbueørret og laks i sjøen i primitive flytekasser av tre, og de fôret med rekeskall for å få den delikate rødfargen på fiskekjøttet. Men først fra 1969 lyktes det Johan Lærum & co AS (Mowi AS) å få til kommersielt oppdrett av laks i en avstengt poll på Sotra, og i Sogn ble smelteverksarbeider Erling Osland så å si tvunget ut i sjøen med ørreten sin av mangel på ferskvann.

En innhegning av not festet til stolper tjente som bur. Virkelig skjellsettende var det at brødrene Grøntvedt fra 1970 fylte merdene sine med laksesmolt. Dette var suksess- historiene som straks ble en mektig inspirasjonskilde. Tidlig på 1970-tallet kan vi fornemme en begynnende laksefeber.

  <= Forrige side Neste side =>