Sjømannsyrket fra sesongarbeid til helårsyrke

Begravelse om bord på stålbarken Støveren av Kristiansand. Foto i Norsk Maritimt Museums arkiv.
Begravelse om bord på stålbarken Støveren av Kristiansand. Foto i Norsk Maritimt Museums arkiv.

”Den norske Sjømand er et gjennembarket Folkefærd”, skrev Bjørnson i sitt hyllingsdikt fra 1868. Utenriksfarten har vært arbeidsplassen til titusenvis av norske sjøfolk. Flåten har gitt levebrød, en mulighet til å komme hjemmefra, inntrykk fra fremmede steder – men også hardt arbeid og høy risiko for ulykker og død. Tallet på arbeidsplasser i utenriksflåten har fulgt konjunkturene, teknologiutviklingen og behovet for bemanning. I 1835 var tallet på sjøfolk vel 11 000, i 1850 rundt 20 000 og i 1878 nær 63 000 i utenriks og innenriks fart. I årene fram til første verdenskrig lå antall personer sysselsatt i flåten noe lavere, og etter første verdenskrig førte krigstap og økonomisk depresjon for en tid til enda færre arbeidsplasser til sjøs.

Det skulle gå nærmere 90 år før tallet på sjøfolk kom opp mot nivået fra 1878. Sjøfarten var særlig østa- og vestafjells lenge en viktig del av det tradisjonelle mangesysleriet i kystøkonomien, der jordbruk har blitt drevet i kombinasjon med andre næringer. I seilskutetiden var sjøfarten på Nordsjøen og Østersjøen et sesongyrke der skutene lå i opplag om vinteren. Sjømennene ble rekruttert fra kystsamfunnene der skutene hørte hjemme, og de seilte fra rundt påske til sent på høsten.

Om vinteren tok sjøfolkene annet arbeid, gjerne innen skipsbygging, fiske, sagbruk og isbruk. Gifte sjømenn kombinerte dette sesongarbeidet med jordbruk, der hustru og barn drev gården i seilingssesongen. Hyrene i Norge var særlig i første halvdel av 1800-tallet lave sammenlignet med mange andre land, og det ga lenge norske redere en viss fordel. Men i siste halvdel av århundret gikk den norske flåten i større grad over i oversjøisk fart der sjømannsyrket var et helårsyrke.

Sjømennene i slik fart kunne være ute i flere år av gangen uten å sette sine ben i hjemlandet. Mange rømte fra skipene de reiste ut med for å ta hyre på andre skip eller gå i land i fremmed havn, særlig i Nord-Amerika. For å beholde eller erstatte dem måtte rederne da betale konkurransedyktige hyrer på et mer og mer internasjonalisert arbeidsmarked for sjømenn.

Billedtekst: Begravelse om bord på stålbarken Støveren av Kristiansand. Fotografiet er fra 1917–19, fra albumet til Ingard Henriksen, sekretær i Den norske sjømannsmisjon, og viser som mange andre mannskapsfotografier en ung besetning. Foto i Norsk Maritimt Museums arkiv.

<= Forrige side Neste side =>