Rederne og moderniseringen av rederivirksomheten

Westfal-Larsens D/S Leikanger laster trelast i Noyo i California i 1925. Foto i Bergens Sjøfartsmuseum.
Westfal-Larsens D/S Leikanger laster trelast i Noyo i California i 1925. Foto i Bergens Sjøfartsmuseum.

Partrederiet var den vanligste eierformen i Norge helt fram til begynnelsen av 1900-tallet. Hver parteier eide sin part i skipet uavhengig av medeierne. Det ble ikke etablert felleskapital, og hver og én heftet kun for sin del. Etter hvert ble det vanlig at partrederne pekte ut en korresponderende reder som fikk et visst ansvar for rederidriften, blant annet bokføring og utbetaling av utbytte. Mange korresponderende redere fikk med tiden ansvaret for flere skip, og ble på et vis forløpere for den moderne rederidriften. Partrederiets vesentligste økonomiske svakhet var at det forutsatte at partrederne fullfinansierte skipet uten lånekapital med pantesikkerhet i skipet. Derved ble det trukket store veksler på lokalsamfunnets begrensede ressurser.

Mangel på kontinuitet og fleksibilitet og andre organisatoriske svakheter var også et problem. Hele rederiforetaket var knyttet til et bestemt skip, og ble oppløst ved salg eller havari. Skipet var som regel eid av et stort antall parthavere med én eller flere parter - 100 var et vanlig antall. Partrederiet var et enkeltskipsrederi. Verken gevinst eller tap kunne fordeles på flere skip, og fondsoppbygging ble vanskeliggjort. Ordningen innebar imidlertid risikospredning for eiere med parter i flere skip.

Det fantes også eksempler på rederiforetak med bare én eier. Det var som regel kjøpmenn som tok initiativet til anskaffelse av skip for å frakte egne varer til og fra Norge. Etter at de forlot hjembyen, var driften av skipene i stor grad overlatt den enkelte skipsfører som gjerne hadde part i skipet sitt.

De korresponderende rederne hadde få oppgaver direkte knyttet til den maritime driften. Den teknologiske utviklingen med utbyggingen av telegrafnettet i 1870- og 1880-årene og gjennombruddet for dampskipene førte til endringer av driften. Med telegrafen kunne rederne etter hvert følge med i markeder og rater ”world-wide”, og selv slutte skipene og ordne oppgjør og andre forretninger som skipsførerne tidligere måtte seg av.

Billedtekst: Norske skip hadde i mellomkrigstiden fortsatt et omfattende engasjement i trelastfarten. På bildet ser vi Westfal-Larsens D/S Leikanger laste trelast i Noyo i California i 1925. Foto i Bergens Sjøfartsmuseum.

<= Forrige side Neste side =>