Oljekontorer og forsyningsbaser

CCB-basen på Ågotnes i Fjell kommune utenfor Bergen ble opprettet i 1974 for å betjene Statfjordfeltet. Foto: Pål Bentdal
CCB-basen på Ågotnes i Fjell kommune utenfor Bergen ble opprettet i 1974 for å betjene Statfjordfeltet. Foto: Pål Bentdal
Landanlegg og rørledninger i Sør-Norge.
Landanlegg og rørledninger i Sør-Norge.
Landanlegg i Nord-Norge, Norsk Oljemuseum
Landanlegg i Nord-Norge, Norsk Oljemuseum

Oljeselskapene er navet i olje- og gassvirksomheten. Deres beslutninger og investeringer er avgjørende for alle leverandørene og serviceselskapenes aktivitet. Helt fra første konsesjonsrunde i 1965 påla staten oljeselskapene å opprette norske datterselskap når de skulle drive lete- og utvinningsaktivitet i Norge. Fram til 1980 var oljeselskapene lokalisert enten i Oslo, for å ha god kontakt med de aktuelle departementer og Stortinget, eller i stavangerområdet der det raskt bygde seg opp en klynge av oljerelatert virksomhet.

Oljeleterne var også helt fra første konsesjonsrunde pålagt å drive letevirksomhet fra norske baseområder, noe som etter hvert ga mange arbeidsplasser. Fra baseområdene ble det sørget for alle typer forsyningstjenester til feltene. Der etablerte firmaer seg som drev med utleie av personell og utstyr som for eksempel containere, spedisjon, agenttjenester, skipsmegling, håndtering av spesialavfall, levering av vann og drivstoff med mer.

De første oljebasene ble opprettet i Stavangerområdet allerede i 1965–66. Stavangerhalvøya lå nær sørlige del av Nordsjøen som da var det mest interessante leteområdet. Det var gode havneforhold, og byen var av en viss størrelse med godt utbygd infrastruktur, flyplass med internasjonale forbindelser osv. Helikopterbasen som ble etablert fikk tilhold på Forus, men ble senere flyttet nær flyplassen på Sola.

Avgjørende for etablering av både oljekontorer og oljebaser var at Stavanger hadde handlekraftige politikere og næringslivsfolk som var på utkikk etter ny næringsvirksomhet ettersom hermetikkindustrien var på retur. Esso etablerte seg først, og snart fulgte de andre selskapene og leverandørindustrien etter. Det ble opprettet en mindre base i sentrum, en i Dusavik og en i Tananger i Sola kommune. De praktiske forholdene i byen ble lagt til rette for de utenlandske oljeleterne med boliger, internasjonal skole og så videre. Stavanger ble dermed etablert som baseby allerede før Ekofiskfunnet var kjent. Utbyggingen av Ekofiskområdet, Frigg, Statfjord, Valhall og så videre førte til en boom i oljebyen Stavanger.

Stavangers rolle som oljeby ble bekreftet da Stortinget 14. juni 1972 vedtok å opprette Statoil og oljedirektoratet, og begge ble lokalisert til byen. Stavanger fikk dermed en offisiell rolle i forhold til norsk oljevirksomhet på vegne av myndighetene. Statoil som skulle ta seg av statens forretningsmessige interesser, startet med to ansatte og 5 millioner kroner i aksjekapital, men selskapet lærte raskt og vokste seg snart både stort og mektig. Alle oljeselskapene som gjorde funn og fikk utbyggingsoppgaver på norsk sokkel på denne tiden, vokste kraftig. Det gjaldt Phillips, Elf, Mobil, Statoil, Amoco osv. Organisasjonene ekspanderte og det ble behov for større kontorbygg. Flere ansatte førte til at etterspørselen etter boliger i 1970-årene økte, og boligprisene steg. Lønnsnivået i oljesektoren var høyere enn i samfunnet ellers, og det var med på å drive prisene oppover. Veksten i Stavanger var så kraftig at en både i og utenfor byen snakket om voksesmerter.

Av distriktspolitiske hensyn vedtok regjeringen i 1978 å gjøre tiltak for å spre oljevirksomheten nordover langs kysten. Oljevirksomheten skulle komme hele landet til gode. I 1980 ble det åpnet for oljeleting nord for 62. breddegrad med leteboring på blant annet Haltenbanken. Det ble et sterkt virkemiddel for etablering av oljebaser lenger nordover. Oljeselskapene som søkte om konsesjon, måtte legge fram en samlet plan for organiseringen av den landbaserte delen av virksomheten nordover langs kysten. Både Statoil og Oljedirektoratet gikk da i gang med å utrede etablering av underavdelinger utenfor Stavanger. De utenlandske oljeselskapene murret, men måtte føye seg. Den høye oljeprisen i perioden 1979 til 1986 gjorde sitt til at oljeselskapene aksepterte å etablere avdelingskontorer. 

Bergen var tidlig ute og fikk etablert oljebase nest etter Stavanger. Da Statfjordfeltet ble påvist 10 km vest i havet for Sognefjorden i 1974, lå Stavanger for langt sør til å være velegnet som baseområde. Lokale forretningsfolk og redere i Bergen hadde allerede i 1969 kjøpt et passende område på Ågotnes i Fjell kommune på Sotra i ikke alt for lang avstand fra Bergen sentrum og Flesland flyplass. I 1974 ble Coast Center Base (CCB) etablert der. De første årene sto forsyninger til utbygging og drift av Statfjord i fokus, og Statoil gikk i 1975 inn med 50 prosent eierandel i basen. Basen har siden blitt bygd ut til 600 mål og betjener de store feltene Gullfaks, Veslefrikk og Troll, i tillegg til Statfjord.

Oljekontorene kom på plass etter at Statoil og Hydro rundt 1980 begynte å planlegge oppbyggingen av avdelingskontorer på Sandsli noen kilometer fra Flesland flyplass. Gullfaks som var Statoils første selvstendige utbyggingsprosjekt, fikk driftsorganisasjonen sin på Sandslihaugen, og senere kom flere felt til. Norsk Hydro etablerte seg også på Sandsli. Oljeselskapene var kommet for å bli, og flere underleverandører fulgte etter. Da Statoil og Hydro fusjonerte i 2007, vedtok det konsoliderte selskapet en samlokalisering av sine enheter i Bergen i et nytt bygg på Sandsli. Fra da av var nærmere 60 prosent av Statoil sine felt på norsk sokkel drevet fra Bergen. En annen etablering i bergensområdet skjedde da Norsk Hydro i 1983 besluttet å opprette sin egen forsyningsbase på Mongstad for å betjene Osebergfeltet, som var Hydros første utbyggingsoppgave på sokkelen. Hydro ville heller ha sin egen base enn å benytte den Statoil-eide CCB-basen og/ eller oljebasen i Flora som lå mye lenger fra Oseberg enn fra Mongstad. Stortinget ga i 1983 basen ansvaret for å betjene virksomhet på sokkelen mellom 60. og 61. breddegrad. Flora skulle ta seg av aktiviteten mellom 61. til 62. grader nord.

Også Kristiansund var sterkt interessert i å få del i oljevirksomhet. Allerede i 1971 gjorde lokalpolitikerne der vedtak om at det skulle tilrettelegges for basevirksomhet. Likevel var det først i 1979 da startskuddet gikk for oljeleting nord for 62. breddegrad, at byen kunne bli basebyen på Nord- Vestlandet. Statoil ble i 1979 med på å finansiere utbyggingen av oljebasen Vestbase nær flyplassen. De følgende årene ble det gjort mange funn på Haltenbanken først og fremst av Shell og Statoil som ble de oljeselskapene som satte sitt preg på den nye oljebyen.

Det kraftige oljeprisfallet som kom i 1986 dempet optimismen en tid inntil Stortinget 19. desember 1988 vedtok at driftsorganisasjonen for Draugen skulle ligge i Kristiansund med Shell som operatør. På samme tid vedtok Stortinget at Heidrun skulle ha base i Kristiansund, mens driftsorganisasjonen ble lagt til Stjørdal. Stjørdal og Kristiansund fikk dermed opprettet driftsorganisasjoner samtidig og utviklet seg parallelt som oljebyer. Miljøet i Kristiansund ble større da Hydro ved midten av 1990-årene la Njord-feltets driftsorganisasjon i den tidligere klippfiskbyen.

Det ble behov for forsyningsbaser enda lenger nordover også. Norne, det nordligste feltet som er i drift i Norskehavet, ble påvist i 1992 og kom i produksjon i 1997, med forsyningsbase i Sandnessjøen, 10 timers seilingstid fra Harstad der driftsorganisasjonen lå. Stortingsvedtaket som ga løyve til å etablere basen ble fattet i 1982, og basen åpnet drift i april 1983, med begrenset aktivitet så lenge det bare var letevirksomhet i gang. Etter at Norne kom i produksjon ble det mer stabil drift på basen. Også på Horvnes ved Sandnessjøen har det blitt etablert en base som betjener Skarv-feltet for BP. Driftsorganisasjonen er i Stavanger, men med et driftsstøttekontor på Horvnes. Datateknologien gjør at geografisk avstand ikke lenger betyr så mye.

Harstad regnes gjerne som oljehovedstaden i nord. Den viktigste årsaken til det er at Oljedirektoratet opprettet kontor der i 1976 samtidig som Statoil åpnet avdelingskontor der. Oljedirektoratet har aldri hatt noe stort kontor i Harstad og aktiviteten for Statoils Harstad-kontor har vært varierende. Letevirksomheten i Norskehavet og i Barentshavet har svingt i takt med oljeprisen.

Det har blitt gjort flere funn. De to første som har blitt satt i drift utenfor Nordland, Troms og Finnmark – Norne nord i Norskehavet og Snøhvit utenfor Hammerfest. Våren 2012 bestemte Statoil at Harstad-kontoret også skulle ha ansvaret for driften av Aasta Hansten-feltet. På sikt vil også Skrugard/Havisfeltet i Barentshavet som ble påvist i 2011 og 2012, rapportere til det nye driftsområdet. Også Det norske Oljeselskap og Total har etablert avdelingskontor i Harstad.

Mens grensen mellom Nordsjøen og Norskehavet settes ved 62 grader nord i petroleumsforvaltningen, går grensen mellom Norskehavet og Barentshavet ved 71 grader nord. Kartleggingen av områdene i Barentshavet startet i 1973 da OD fikk foretatt seismiske undersøkelser utenfor Hammerfest i Finnmark. Året etter ble et område for basevirksomhet pekt ut like utenfor byens grenser. Da leteboringen i Barentshavet startet i juni 1980, ble det samtidig anlagt oljevernbase i Hammerfest. Det ble påvist petroleum i Snøhvit i 1984, og Hammerfest pekte seg dermed ut som et sentralt sted for mer enn fiske og fiskeforedling. Den lenge påtenkte oljebasen ble etablert og sto ferdig i 1986.

Likevel var det i 1990-årene stillstand i letevirksomheten. Fra 1994–99 ble det ikke boret brønner på norsk sektor i Barentshavet. Da letevirksomheten kom i gang igjen, ble Goliat-feltet påvist av Eni i 2000, og det ga ny optimisme. Eni valgte i 2008 å legge driftsorganisasjonen for Goliat til Hammerfest. Feltet settes i drift i 2013 med ilandføring av gass til Hammerfest.

Før utbyggingen av Snøhvit kunne komme i gang, måtte det utvikles nye tekniske løsninger for særlig ilandføring og eksportløsning. Flerfaseteknologi løste ilandføringsspørsmålet. LNG-en som blir produsert blir skipet i spesialskip til kjøpere rundt om i verden. Driften startet i 2007 med driftsorganisasjonen lagt til Hammerfest, mens den rapporterte til Statoils Drift Nord i Stjørdal. I tillegg til statoilansatte på Melkøya arbeider underleverandører der, mens de som styrer brønnene på Snøhvit er plassert i Harstad. De betydelige funnene i Barentshavet etter 2010 har ført til ytterligere optimisme i Hammerfest.

<= Forrige side Neste side =>