Havet gir nye muligheter
Starten på det hele kan tidfestes til 1959. Da ble det gjort store gassfunn i Groningen i Nederland, og de geologiske strukturene som strakte seg videre ut i Nordsjøen vakte oljeselskapenes interesse for hele Nordsjøbassenget. Også kysten utenfor Norge ble sett på som interessant selv om det ikke var noen i Norge som trodde det fantes olje der. Tvert i mot hadde Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) i 1958 skrevet i et brev til Det Norske Utenriksdepartement i forbindelse med havrettsforhandlingene i Geneve at: ”Man kan se bort fra at der skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst”. NGU siktet til at det norske grunnfjellet utenfor kysten ikke kunne inneholde olje eller gass. Men de tykke sedimentlagene på kontinentalsokkelen var enda ikke undersøkt, og der skulle det vise seg at forholdene lå godt til rette for petroleumsforekomster.
Våren 1965 lyste Industridepartementet ut flesteparten av blokkene på kontinentalsokkelen sør for 62. breddegrad, og 17. august fikk ni industrigrupper, dominert av utenlandske selskaper, konsesjon på i alt 74 blokker.
Den 19. juli 1966, startet Esso «spuddingen» på den første letebrønnen. Boreriggen Ocean Traveler hadde da reist den lange veien fra Mexico-gulfen til Stavanger før den satte boret i Nordsjøbunnen. Brønnen var tom, men året etter ble det gjort et mindre funn på Balder-feltet. Det var ikke drivverdig, men som en kuriositet ble litt olje tatt opp og raffinert.
Like før jul 1969 var det alvor. Phillips Petroleum Company Norway påviste olje og gass på Ekofisk-feltet. Det var et funn i verdensklasse! Fra da av var det klart at Norge ville bli en betydelig oljeprodusent. Hurtig utbygging fikk feltet i produksjon 9. juni 1971.
O05a
Flammen tennes på Gulftide på Ekofisk der den første oljeproduksjonen på norsk sokkel startet. Da Statsminister Trygve Bratteli åpnet feltet 9. juni 1971 betegnet han det som en merkedag i norsk økonomisk historie. Foto: Egil Lima/ConocoPhillips