Livet ombord

Aleksander Pettersen om bord i ”Løvebåten” omkring 1960. Foto: Karmsund folkemuseum
Aleksander Pettersen om bord i ”Løvebåten” omkring 1960. Foto: Karmsund folkemuseum

Livet om bord i en liten båt var fylt av gleder og sorger. Kontrastene kunne være store, fra varme solskinnsdager, til kalde vintre, der håret frøs fast i skutesida. Nygifte par, nyfødte, skolebarn, mødre, fedre og besteforeldre levde livene sine om bord i båter – i hverdag og høytid. Ei kvinne, født i 1937, husker hvor lykkelige hun og mannen var da de kunne flytte inn i sin første båt: “Første heimen vår va jo fakta ein båt, og då va vi så overlykklige at de va eit syn, for de va endeleg vårt”.

Pyntehåndkleet ble hengt opp i byssa og senger og kjørler ble skaffet til veie ved hjelp av venner og kjente. Idealet om å være ei god husmor og mor var selvsagt til stede også blant de reisende kvinnene, og for mange var det ekstra viktig å vise omverdenen at de hadde det ryddig og reint om bord. I bakhodet lå redselen for at Misjonen kunne komme og ta ungene fra dem.

Det var ikke tilfeldig hvor de la seg til med båtene. Det var flere viktige funksjoner som skulle oppfylles for at det var et bra sted å ligge. Aller viktigst var det å finne ei lun havn. Det måtte gjerne være usjenert og et lite stykke fra folk, slik at de fikk være i fred og ha et privatliv.

Ungene satte pris på fine badeplasser og steder der de kunne leke i fjæra. Det skulle være drikkevann i nærheten, og gjerne ei elv som var stor nok til å skylle klesvasken i. Like ved Eivindvik i Sognefjorden, ved Prestenøstet var det ei elv som mange vasket klær i. Det forekom også at klærne ble vasket i en stamp om bord i båten. Det var et tungt arbeid, særlig all vannbæringa som trengtes for å skylle klærne. Klærne ble tørket på dekk i båten eller på snorer som de hang opp på land eller i sjøboder.

Om vinteren måtte mye ved fraktes om bord. En vinter lå flere båter sammen i Alveneset på Askøy nord for Bergen. De hadde frosset inne og trengte mer ved. Da var det å dra robåten over isen, og bort til ei råk som ferga hadde laget, “så rodd’ an derifrå te Kollevåg ette ved, og te bake igjen, og då såg du kje pappa, du såg fakta ikkje båten elle pappa for de va bare veden så syntes og årane”, forteller ei kvinne født i 1937.

<= Forrige side Neste side =>