De reiser langs Kysten i smaa, aabne Baade

I flere hundre år har romanifolket reist i båter langs Norges kyst. Like selvfølgelig som de reisende i innlandet brukte hest og kjerre, ble båten brukt som framkomstmiddel langs kysten. Selv om kildematerialet før 1900 er begrenset, kan rettsprotokoller, tingbøker, kirkebøker, folketellinger og reisepass allikevel inneholde opplysninger om bruk av båter blant de reisende. En av de tidligste omtalene av reisende som brukte båt er fra en rettsprotokoll fra 1600-tallet. Sommeren 1682 reiste et følge på femten personer ned gjennom Suldal i Rogaland. På Ersland kjøpte Mons Pålsen, også kalt ”Ubø-fanten”, en båt på for 2 ½ daler. Pengene hadde han fått ved å selge en båt på Østlandet.

Andre tidlige omtaler av båtreisende er geografiske beskrivelser fra 1600- og 1700-tallet fra prester og andre embetsmenn. Derfor vet vi blant annet at det allerede i 1749 var etablert en koloni med reisende i Vik i Sogn. Det var Erik Pontoppidan, biskop i Bergen fra 1745, som skrev i sin bok ”Forsøk til Norges naturlige historie” (1752), at det samlet seg ”en Hob Betlere” som rodde og seilte i hele Sognefjorden.

På 1700- og 1800-tallet reiste mange slekter over store deler av Norge. Reisepassene etter slekta til Grisilla (1782- 1867) viser at de vandret over det meste av Sør-Norge, og de var ute ved kysten i lange perioder, blant annet Haram og Veøy i Møre og Romsdal og Askvoll og Lærdal i Sogn og Fjordane. De holdt ellers mye til på Lesja og Dovre og vekslet mellom å reise til fots, med hest og med båt.

Det er dette livsmønsteret teologen og samfunnsforskeren Eilert Sundt (1817-1875) så da han fra 1845 foretok sine reiser og studier av ”fantene” i Norge. I boken «Beretning om Fanteeller Landstrygerfolket i Norge. Bidrag til Kunnskap om de laveste Samfundsforholde» (1850) blir det tydelig at de på denne tiden beveget seg over store avstander: ”På vårparten kom de reisende kjørende ned fra dalene til “oserne” og “strandstederne”. De satte fra seg hestene og skaffet seg båter. Så reiste de i sommerhalvåret inn og ut av Romsdalen og noen ganger helt nord til Finnmark. Om høsten kom de tilbake igjen med “velladede både”, med “uld i vågevis og dun i pundevis og andre gode ting. De tok så fatt på landeveien igjen, med hest og slede, opp og ned dalførene på begge sider av Dovre og ”Kjølen”.

Eilert Sundt gir innblikk i en veksling mellom reising i innlandet og kysten, der båten var transportmiddel i sommerhalvåret. Han merker seg også at bruken av båter var vanligst i fjordene i Trøndelag, Møre, Rogaland, Ryfylke, Jæren og Agder-området. De største reisefølgene i 1850-årene var, ifølge Sundt, de som reiste i båter langs kysten, på Nordvestlandet og mellom Stavanger og Skiensfjorden. De fleste kildene som omtaler reisende i båt, ser dem utenfra.

Siden romanispråket er et muntlig språk har de reisende i liten grad etterlatt seg egne skriftlige kilder. Et unntak er Martin Johan Mathiassen Skou (1849-1919), den første nordmann av romanislekt som skrev en bok om sitt eget folk. Han beskriver blant annet hvordan "de reiser langs Kysten i smaa, aabne Baade eller Skøiter helt fra Lindesnæs til Nordkap". Han var en reisende som ble folkeskolelærer, forfatter og folketaler, men som til slutt endte med å ta landeveien fatt igjen. I boken "Paa Fantestien: Oplevelser og Erindringer fra Omstreiferlivet tilligemed Skildringer af Taterfolkets Religion, Liv, Sæder og Skikke” (1917) gir han en svært verdifull innsikt i de båtreisendes liv i andre halvdel av 1800-tallet.

<= Forrige side Neste side =>