På feltet

Ørnens hvalbåter Grib II, Hauken II og Havørn på vei til feltet 1911. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Ørnens hvalbåter Grib II, Hauken II og Havørn på vei til feltet 1911. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Skytter Lorents Basberg dirigerer jaget fra lemmane på hvalbåten Pingvin, ca. 1950. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Haakon Larsen, Oslo
Skytter Lorents Basberg dirigerer jaget fra lemmane på hvalbåten Pingvin, ca. 1950. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Haakon Larsen, Oslo
Bøyebåten Thorfinn med en blåhval og fem finnhval på slep, leverer hval til flytende kokeri. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Bøyebåten Thorfinn med en blåhval og fem finnhval på slep, leverer hval til flytende kokeri. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord

En hvalfangstekspedisjon består av en fabrikk, fast eller flytende, og et visst antall hvalbåter. Britene tillot gjerne fangst med tre hvalbåter pr. ekspedisjon, mens det i 1930-årene gjerne var fire, fem hvalbåter og i 1960-årene ti til 14 hvalbåter pr. ekspedisjon. De eldre hvalbåtene hadde mannskap på ti til tolv mann, men dette økte til 19-22 mann etter annen verdenskrig. En stor pelagisk etterkrigsekspedisjon kunne sysselsette over 600 mann. Alle hvalbåtene kunne slepe hval, men etter hvert ble det stadig mer vanlig at den eldste og dårligste hvalbåten slepte, mens de øvrige fanget. Så lenge fangsten var landbasert, ble hvalene fortøyd i ei bøye i bukta der fabrikken lå. Derfra ble de hentet inn med motorbåt for opparbeiding. Hvalbåten som slepte hval til bøya ble kalt for bøyebåt, en betegnelsen man beholdt også under den pelagiske fangsten da hvalene ble levert direkte til det flytende kokeriet.

De eldste hvalbåtene hadde fire matroser som gikk fire-fire vakt, dvs. fire timer jobb, fire timer fri. På vakt sto den ene til rors mens den andre satt i tønna og speidet etter ”blåst”. Hver time byttet de plass. Når skuddet gikk, måtte også de to andre matrosene tørne ut. De sov forut, og våknet av smellet fra kanonen. Under god fangst ble det lite søvn.

La oss følge en hvalbåt i Antarktis etter krigen. Det er midt i desember, høysommer og lyst, og kulda er til å leve med. Hvalbåten går ut i grålysningen, ved to-tiden på natta. Ved ”blåst forut” purres skytteren som kommer på brua. Han slår ”gå an”, full fart, på maskintelegrafen. Det er en flokk med hval, og det er en fordel, for enslige hvaler er uberegnelige. Skytteren har lang erfaring med eldre, saktegående båter som ofte måtte lure seg inn på hvalene. Det krevde både kunnskap og intuisjon om hvalenes gang, men denne båten er kraftig og kan drive ”preusserjag”. Jo raskere hvalen må gå, jo høyere opp kommer den for å puste, og det gir skytteren en større blink.

Matrosen i tønna leder jaget til vi nærmer oss skuddhold. Da går skytteren fram til ”lemmane” hvor kanonen står skuddklar. Hvalbåten har to hvalliner. Ved siden av kanonen ligger allerede en harpun sjaklet til den andre lina om det skulle bli nødvendig med to skudd. Skytteren overtar dirigeringen av båten og velger seg ut et byttedyr. Han treffer, men skuddet er ikke dødelig. Hvalen trekker ut line.

Hvallina går inn under lemmane, gjennom ei fotblokk og opp til ei bevegelig lineblokk oppe i masta, og så ned igjen til nokken på hvalspillet. Lineblokka henger i en solid wire som går gjennom ei fast akkumulatorblokk øverst i masta. Wiren går derfra via et sinnrikt system av kraftige akkumulatorfjærer og er forankret i bunnen av hvalbåten. Når hvalen begynner å dra, trekkes lineblokka nedover langs masta. Chiefen står ved hvalspillet, bremser lina, holder igjen til lineblokka kommer så langt ned at han må slippe ut line og ta av for presset.

Slik brukes selve masta som fiskestang. Under dekk står to matroser fra frivakta klar til å kveile lina i linebingen. Når lina kommer inn, må de stå oppe i linebingen og kveile, men de må være aktpågivende, for selv om akkumulatorfjærene bidrar til å dempe kraftige rykk, må de øyeblikkelig hoppe ut av bingen dersom chifen må slippe ut line. Når hvalen er nær nok, får den et dødelig skudd med den andre harpunen. Innhivingen kan begynne.

Straks hvalen er langs hvalbåtsida blir den pumpet opp med pressluft og påsatt flagg, lys, radiosender og radarreflektor. Rundt halerota legges en rumpestropp med to kork-vøler i god avstand. Så blir halefinnene stusset og hvalen merket med hvalbåtens nummer før linene kuttes så nær harpunene som man kan nå. Flagghvalen forlates og er nå bøyebåtens ansvar. Det gjelder å være rask, så man kan ta opp jakten på flokken igjen.

På kokeriet jobbes det døgnet rundt. Arbeiderne er delt i to gjenger, dag- og nattskift. Straks hvalen kommer opp på akterplan starter flensingen. Skrotten trekkes videre til forplan hvor kjøtt og bein parteres. Bare mage og tarmer kasseres. Resten forsvinner ned på store steamkoker og blir til olje. Hvalen skal være opparbeidet senest 33 timer etter at den er skutt. Derfor beordres ”stopp fangst” hvis tilgangen på hval blir for stor. Det kan gi et belastet hvalbåtmannskap noen timers pusterom i le av et isfjell. Går fangsten dårlig derimot, blir det stille på flenseplan. Da sprer hvalsjuken seg, for alle vet at det går ut over parten, og man er kun i Antarktis for å tjene penger.

<= Forrige side Neste side =>