Havner for fiskeriene.

Sildeflåten inne i Rødvær havn. Foto: Wilse
Sildeflåten inne i Rødvær havn. Foto: Wilse

Loven av 1842 løste en del av problemene i byhavnene, men til de store tyngre oppgavene hvor det var behov for ingeniørarbeider for å bygge beskyttede og trygge havner, samt moloer og dekkverk for fiskerne i uthavnene, manglet det fortsatt økonomiske virkemidler. Kanalvesenet var fra 1847 blitt utskilt som eget direktorat, og departementet kom med krav til Havnedirektøren om at han som leder av statens havnevesen burde spille en sterkere rolle i utbyggingssaker. Dette må sees i sammenheng med at overgangen fra åpne til dekkede fartøyer i fiskeriene stilte nye krav til havneforholdene i uthavner og fiskevær.

Det var slutt på tiden da fiskerne kunne trekke båtene på land i uvær. De trengte trygge, skjermede havner med dekningsmoloer som tok av for vær og vind. Da den ingeniørutdannete Oluf M. Roll ble ansatt som havnedirektør i 1861 ble det fart i sakene. Han løftet ambisjonsnivået drastisk, og bygde opp en stor etat med egen entreprenøravdeling og en etter forholdene stor maskinpark. I budsjettforslaget for 1868/69 avga Havnedirektøren en programerklæring om at havner som var til nytte for fiskeriene burde prioriteres.

Riktignok innebar dette store utfordringer med hensyn på geografiske forflytninger, da majoriteten av havnearbeidene på den måten ble flyttet nordover, og de naturgitte forhold der var vesentlig hardere enn i sør. Samlet medførte dette at den økonomiske belastningen ble betydelig større, men da ideene etter hvert ble iverksatt, var nettopp dette med på å gjøre havnevesenet i Norge til en stor og slagkraftig virksomhet i Norge.

Nasjonen opplevde fra 1850-tallet en solid periode med høykonjunktur, som muliggjorde et kraftig løft for offentlig satsing på utbygging av infrastruktur. Den økonomiske veksten kuliminerte på 1880-tallet, men da var Havnevesenet stilling godt etablert, og etaten spilte en viktig rolle for å utvikle fiskerinæringen i Norge.

  <= Forrige side Neste side =>