Konkurranselosing.

Lodse der ile  Fartøy til Hjelp.  Tegning H.C. Olsen
Lodse der ile Fartøy til Hjelp. Tegning H.C. Olsen

Middelalderens forbud mot at losene skulle organisere seg, var trolig opphavet til et prinsipp som skulle dominere losvirksomheten i Norge nesten helt til vår egen tid – nemlig konkurranselosing. Til tross for at losvesenet ble organisert i statlig regi, ble ikke betingelsene for de enkelte losene særlig bedret. De var i en viss forstad selvstendige næringsdrivende, som konkurrerte om oppdragene – den som ”kapret” innkommende skip først fikk losoppdraget. Slik var losene selv ansvarlig for sin egen inntekt, mens det offentlige kun fastsatte regler og gebyrer, samt sertifiserte losene.

”Utdanningen” måtte de selv stå for, og ofte var losene selvlærte. Farvannskunnskapen ble ervervet gjennom egen erfaring, så vel som ved overføring innad i familier. Losyrket gikk nemlig ofte i arv ved at sønn fulgte far i tjenesten Slik ble losvirksomheten drevet, uten betydelige endringer frem mot slutten av det nittende århundre. Konkurranseprinsippet medførte at losyrket ble usedvanlig krevende og farefult.

I sine forsøk på å ”praie” nye oppdrag måtte losene stadig tøye grensene for hvor langt ut de seilte, og hva slags værforhold de tok fatt på. Dessuten hadde losene sjeldent fri. Den som skulle få mange oppdrag løp stor risiko. Losbåtene var i lang tid åpne fartøy, og lite egnet for stor sjø. Konsekvensene var brutale, og ifølge innberetninger hørte det mange steder til sjeldenhetene at en los ble begravet på land. Likeså hører vi om en mengde fattige losenker i uthavnene med sine ”faderløse børn”.

  <= Forrige side Neste side =>