Ny opptur – klippfiskproduksjon, lokale gjestgivere og pomorhandel

Klippfisk produseres av torsk og annen hvitfisk som først saltes og deretter tørkes. Vi regner med at teknikken var utviklet på 1500-tallet, men det gikk lang tid før nordmennene tok etter nyvinningene på dette området. Og mens henging til tørrfisk var en produksjonsform som var utviklet innenlands, måtte det utlendinger til som læremestere for å få i gang klippfiskproduksjonen på norskekysten. Den første pioneren regnes for å være hollenderen Jappe Ippes. Han fikk i 1691 kongelig privilegium for å drive tilvirkning og handel med klippfisk i ladestedet Lille-Fosen på Nordmøre. Men Ippes lyktes dårlig og måtte gi opp klippfiskproduksjonen etter få år.

Den nye teknikken rakk ikke å slå rot lokalt, og prosjektet ble bare en episode. likevel var det et forvarsel om det som skulle komme. Noen tiår seinere fant gjennombruddet sted. Nå var det skotske kjøpmenn og tilvirkere som var foregangsmennene, blant dem John Ramsay og William Gordon. Viktig for utviklingen var det også at ladestedet Lille-Fosen fikk bystatus i 1742. Byen fikk samtidig nytt navn, Kristiansund. Vilkårene for å produsere klippfisk var gode fra naturens side i Kristiansund og i distriktet rundt. Det var normalt gode tørkeforhold om våren og rikelig med svaberg og klipper for utlegging av fisken.

Den nye byen lå også midt i leia i motsetning til Trondheim, der den lange Trondheimsfjorden representerte en hindring, både for transport av råstoff og ferdigprodusert klippfisk. Kristiansund og Nordmøre fikk etter hvert følge av Sunnmøre som senter for norsk produksjon og handel med klippfisk. Ålesund ble ladested i 1793 og kjøpstad i 1848. Mens henging til tørrfisk må sies å være en svært lite arbeidskrevende produksjonsform, var det annerledes med klippfisken.

Ved produksjon av tørrfisk må fisken bare sløyes og hodekappes samt vaskes, så er den klar for å henges på hjellen. Dette gjøres ved at fisken parvis knyttes sammen i sporden, eller sperres som det kalles, og henges opp. Denne fisken kalles stokkfisk eller rundfisk. Ved stor fisk og seint i sesongen er det vanlig å splitte opp nesten hele fisken og fjerne ryggbeinet. Slik fisk henger bare sammen i sporden. Dette kalles å produsere råskjær. Ved klippfiskproduksjon måtte fisken flekkes etter sløying og hodekapping, det vil si at den ble skåret opp langs ryggbeinet og brettet ut til den karakteristiske avlange trekantformen, samtidig som den øverste delen av ryggbeinet ble skåret vekk.

Fisken måtte også vaskes grundig og blodet fjernes. Ved saltingen ble fisken lagt lag på lag med rikelig med salt mellom hvert lag. Så fulgte omstabling etter noen dager og ytterligere tilførsel av salt til fisken var såkalt saltmoden, det vil si at saltet hadde trengt inn i fiskekjøttet. Tørkeprosessen startet med grundig vasking av saltfisken. Her var viktig å fjerne salt og ureinheter og å skrubbe vekk svarthinna med børste eller vott. Dette var særlig hardt arbeid så lenge det foregikk i sjøvann i fjæra.

Tørkingen foregikk ved at fisken ble lagt ut på svaberg og klipper. Lettskya vær med brukbar vind og uten for sterk sol ga den beste tørken. Fisken ble samlet sammen og lagt i store stabler på treplatter og med et ”flak” av tre på toppen om kvelden. Dette måtte også gjøres dersom det tok til å regne heftig i løpet av arbeidsdagen. Tørkeprosessen ved denne naturmetoden varte gjerne i flere uker, og det kunne bli svært mange vendinger for bergarbeiderne, som i stor grad var kvinner Mye av råstoffet stammet nordfra.

Kjøpefartøyer dro nordover utrustet med salt, kjøpte fersk fisk direkte av fiskerne i Lofoten og andre steder og la den i salt om bord. Tørkingen foregikk først og fremst på Møre og i Salten. For fiskerne representerte den nye produksjonsmåten en fordel. Det oppsto konkurranse om råstoffet, og prisene gikk opp. De kunne samtidig velge å selge fisken med en gang og få kontant oppgjør i stedet for selv å engasjere seg i tørrfiskproduksjonen som tidligere, med kredittbehovet og risikoen som automatisk fulgte med i denne geskjeften. Omtrent på samme tid som klippfiskproduksjonen tok til for alvor på Nordvestlandet, skjedde det også endringer i den lokale handelen i Lofoten og andre steder langs den nordnorske kysten. De såkalte gjestgiverne fikk kongelig bevilling til å drive skjenking, servering av mat og overnatting, men også salg av klær, tobakk og fiskeredskaper. Slik oppsto en sterk lokal handelsstand som etter hvert ble kalt nessekonger som et uttrykk for sin økonomiske maktposisjon.

Væreier er en annen betegnelse på den samme gruppa. Men i startfasen i siste halvdel av 1700-tallet er dette uttrykket misvisende for Lofotens vedkommende ettersom handelsmennene her i de fleste tilfellene ikke eide grunnen i fiskeværene, de var egentlig leilendinger. Grunnen var som regel i offentlig eie under stat og kirke. Seinere, først på 1800-tallet, kjøpte handelsmennene i Lofoten gjerne eiendommene og ble væreiere i ordets rette forstand. Statusen som grunneier i hele fiskeværet ga stor økonomisk makt: Væreierne ble i stand til å kontrollere all næringsvirksomhet på stedet; de fikk en form for monopolstilling.

Pomorhandelen må også nevnes. Russiske pomorskuter kom fra 1700-tallet seilende fra Kvitsjøen på sommerstid til finnmarkskysten, og etter hvert lenger sørover, helt ned til Troms og Nordland. Skutene var lastet med korn, mel og andre varer som pomorene byttet bort mot fisk. Betegnelsen pomor stammer fra det russiske po more - ved havet – ordet betyr kystboer eller havkar, en som bor ved og livnærer seg av havet. Pomorhandelen dreide seg for en stor del om direktehandel med allmuen slik at mellommannsfortjenesten som eksisterte i det tradisjonelle handelssystemet ikke kom inn i bildet. Det var også en fordelaktig handel fordi russerne skaffet avsetning for sommerfisken.

Henging på sommerstid var ellers lite gunstig ettersom makkeflua la eggene sine i fiskekjøttet og kvaliteten på slik tørrfisk ble svært dårlig. Pomorhandelen fikk gradvis mindre betydning fra slutten av 1800-tallet. Kommunikasjons- og markedsutviklingen både i Norge og Russland bidro til å gjøre byttehandelen med fisk mot mel mindre aktuell. Seinere bidro første verdenskrig, den russiske revolusjon i 1917 og den politiske og økonomiske tilstrammingen i den påfølgende perioden til å sette en langvarig stopper for handelsforbindelsene mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland.

B1: Kristiansund var lenge selve klippfiskbyen i Norge og sto sentralt både i tilvirkning og eksport. Bildet fra havna, byens hjerte, er tatt midt på 1870-tallet. Dette var på slutten av den såkalte spansketida, da spanske skip seilte til Kristiansund og Ålesund og kjøpte opp klippfisk. Det er en solskinnsdag etter langvarig regn så alle skutene har seilene oppe for tørk. Foto: Ukjent. Nordmøre museums fotosamling.

B2: Vasking av saltfisken i fjæra var hardt arbeid, tungt, fuktig og krevende for ryggen. Bildet er fra Stangdraget i utkanten av havna i Kristiansund. Lekteren har kommet med saltfisk som vaskes i fjæra før frakting med hest og kjerre opp til fiskebergene. Ved de eldste bergene i byen var det ikke tilrettelagt for hestetransport, her måtte alt bæres på ryggen. Foto: Ukjent. Nordmøre museums fotosamling.

B3: Nordvestlandet var sentrum for klippfisktilvirkningen i Norge, men det ble drevet slik produksjon mange steder. Her ser vi tre kvinner i arbeid med tilvirkning av klippfisk i Bukta i Alta i 1926. Foto: Samuli Paulaharju. Museiverket, Helsingfors.

B4: Fra klippfiskberget ved Vikan på Nordlandsøya i Kristiansund (i dag Vestbase oljehavn) Her ser det ut til å være god tørk. Disponenten i dress inspiserer en skikkelig storfisk. Fisken i la med stein på fiskeflakene er ferdigtørket og lagt i press. Strie er hengt utenpå for å beskytte fisken mot regn. Foto: Georg Sverdrup. Nordmøre museums fotosamling.

B5: Lofotfisket var selve pengemaskinen i kystøkonomien, men også en viktig sosial, politisk og kulturell arena, med rike muligheter for meningsutveksling og innhenting av informasjon. Bildet er fra Storvågan ca. 1890. Væreierboligen i bakgrunnen. Foto: Ukjent. Museum Nord - Lofotmuseet.

B6: Bildene viser to klassikere i torskefiskets historie, med røtter hundrevis av år tilbake. Øverst en nordlandsbåt, åttringen, med fem mann ved årene. Nederst transportfartøyet jekta. Begge båttypene var rigget med råseil. På slutten av 1800-tallet kom sneseilrigging i småbåtflåten og etter hvert dekk og motor. Åttringen ble med over i den nye tida. Den ble forsterket og tilpasset motordrift og fikk innebygget maskin. Slik oppsto motoråttringen. Jekta er fotografert ca. 1890, åttringen ca. 1900. Foto: Ukjent. Museum Nord - Lofotmuseet.
 
<= Forrige side Neste side =>

Billedserie fra sidene 16 - 19  
Klippfisktilvirkning foregikk i hovedsak på nord-vest landet.

Klippfisktilvirkning Her ser vi tre kvinner i arbeid med tilvirkning av klippfisk i Bukta i Alta i 1926. Foto: Samuli Paulaharju. Museiverket, Helsingfors.

Tørking av klippfisk. Fra klippfiskberget ved Vikan på Nordlandsøya i Kristiansund.

Storvågan ca. 1890 Bildet er fra Storvågan ca. 1890. Væreierboligen i bakgrunnen. Foto: Ukjent. Museum Nord - Lofotmuseet.

Åttringen og jekta Jekta er fotografert ca. 1890, åttringen ca. 1900. Foto: Ukjent. Museum Nord - Lofotmuseet.