Fra den tiden da fiskefeltene ennå var "allmenning" og åpne for alle som ville fiske. Sjark på Lofothavet, 1947. Foto: Lindqvist. Lofotmuseet
Det er fristende å spørre om det kan trekkes en linje fra næringsliv til politikk, med sosiale forhold som mellomvariabel: I den politiske historien er det en kjent sak at de sosialistiske partier i første halvdel av det tjuende århundre stod sterkere i industribyene på Østlandet og i Trøndelag enn i kystbyene på Sør- og Vestlandet. Mellompartier som Venstre og senere Kristelig Folkeparti sto tilsvarende sterkere her, den politiske polarisering var svakere.
Etter manges mening er det et av de mest påfallende trekk ved dagens norske politiske situasjon at vi som ett av nå bare tre land fremdeles står utenfor EU, etter to folkeavstemninger, og trass i massivt press fra statsmyndigheter, politiske partier og media for å få landet inn: ”annerledeslandet”. Etter alle solemerker skulle vi ha fått et flertall for EU i 1994, gitt det knappe mindretallet i 1972: Nedbyggingen av primærnæringene, en generell tendens til styrking av markedsliberalistisk ideologi og økt konsentrasjon i næringslivet i hele Vesten, burde sammen med utviklingen av det postindustrielle og stadig mer globaliserte informasjonssamfunnet, ha vippet særlig de store byer over til fordel for medlemskap (som i Oslo). Men det skjedde ikke: I Stavanger, Bergen og i en del andre kystbyer gikk faktisk oppslutningen om EU-medlemskap noe ned mellom 1972 og 1994.
En mulig forklaring er at norsk økonomi var blitt grunnleggende endret siden 1972: De økonomiske soner gav fra 1977 Norge (som andre kystnasjoner) et enorm nytt forvaltningsområde til havs, og petroleumssektoren var blitt den desiderte hovednæring og drivmotor for den økonomiske utvikling. I likhet med de fleste fiskeressursene lå også petroleumsressursene langt til havs, i områder som det ikke uten videre var opplagt at ville bli respektert av
Europas stormakter i det lange løp. Spørsmålet om fremtidig kontroll av fiskeressursene/fiskeripolitikken var i 1994 et kjernespørsmål i EU-debatten vest- og nordpå, og det rådet nok også uro om den sterkt nasjonale oljepolitikken kunne opprettholdes i lengden. Som nevnt har i Norge naturressurser fått økt betydning for den nasjonale økonomien, og det ressurser som er utsatt både fysisk/biologisk og storpolitisk – som eksempel kan nevnes det uavklarte spørsmål om rekkevidden av den norske jurisdiksjonen på Svalbard og de omliggende havområder og grensedragningen i sjøen mot Russland.
