Eierforholdene og den aktive stat

En globalisert næring: MT Front Ardenne, en Suezmax råoljetanker på 153 000 tdw. Foto: Frontline.
En globalisert næring: MT Front Ardenne, en Suezmax råoljetanker på 153 000 tdw. Foto: Frontline.

Også sjøfartsnæringen er delvis bygd opp nedenfra. I seilskipsfartens ekspansjonsfase 1850–80 var partsrederiet viktigste eierform. Fordi det ble dannet ett selskap for hvert skip og antall parter nådde opp i 100, kunne store antall uavhengige innskytere delta i investeringene – nær sagt ”alle kunne delta. Dette økte mobiliseringen av lokale ressurser. Flerskipsrederier med et begrenset antall deltakere fikk man først ved overgangen til dampskip i tiden rundt forrige århundreskifte. Den nye rederiformen gjorde det lettere å tenke langsiktig og bygge opp større flåter av skip og gav også økonomisk styrke til å makte den enda mer kostbare omleggingen fra damp til motor etter 1910. Men selv i mellomkrigstiden, da det ved Oslofjorden og i enkelte sørlandsbyer ble det bygd opp mange nye, ekspansive tankrederier basert på motorskip, var starten ofte beskjeden nok: Næringskyndige enkeltpersoner samlet sammen mange nok småinvestorer til å komme i gang med sitt første skip, gjerne med så mye som 80 % i verftskreditt. Og de siste tre-fire tiårs oppbygging av offshoreflåten – det for tiden mest verdifulle segment av den norske handelsflåten – har langt på vei skjedd ut fra fiskebåtrederier i pelagisk sektor, med en stor del av eierskapet forankret i små kystsamfunn som Herøy, Austevoll, Bømlo og Skudeneshavn.

Vi har sett at jordbruket i kystregionen lenge var nært sammenvevd med fiske. Det hører med i bildet at bruksdelingen gjerne ble drevet lenger i strøk med særlig gode muligheter for sesongfiske. Også 1800-tallets husmannsvesen hadde hatt en annen og ”mildere” form og var mindre utbredt ute ved kysten enn i de rene jordbruks- og skogbygder. For perspektivets skyld tar vi med at norsk jordbruk tidlig hadde en meget høy selveiergrad i forhold til resten av Europa, både ved kysten og inne i landet, med et visst forbehold for husmannsvesenets relative størrelse der 1800–50. Medvirkende til dette har odelsloven vært. Den fungerte som en juridisk bremse på utnyttelse av jord som et kommersielt investeringsobjekt. Loven er i moderne tid et særsyn for Norge og er en levning fra en fjern fortid da ætten og ikke enkeltpersoner eide jorda.

Den hydroelektriske storindustrien var en utpreget naturressursorientert næring, men vokste frem med et helt annet økonomisk forankringspunkt enn de tradisjonelle kystbaserte næringene. Den ble etalbert etter 1900 der store nok fosser møtte seilbare fjorder. Men disse kraft- og industriprosjektene fikk et format som langt oversteg finansieringskapasiteten til det egne norske bankvesenet: På grunn av den geografisk sterkt oppstykkede eksportøkonomien (de mange små og mellomstore kystbyer) ble også bankvesenet delt opp i langt flere, og dermed hver seg mindre enheter, enn selv i nabolandene. Utbyggingen krevde derfor innsats fra utenlandsk kapital; svensk, tysk, fransk og britisk.

Staten grep tidlig inn med lover også her, på næringslivets mest dynamiske område, når viktige samfunnsinteresser var truet. Rundt 1905 fryktet mange at utenlandsk kapital hadde kjøpt opp mesteparten av fossekraften. En midlertidig konsesjonslov ble vedtatt i 1906 – ”Panikkloven” – og utvidet og skjerpet i 1909 og 1917. Den gjaldt foruten vannkraft også skog og malmer/mineraler. Etter 50–60 år tilfalt fossen med kraftanlegg staten vederlagsfritt (”hjemfallsretten”), enten eieren var en utenlandsk eller norsk privat bedrift. Det ble i 1917 også stilt krav av velferdspolitisk og distriktspolitisk art: Utbyggerne måtte bidra økonomisk til forsamlingshus for arbeiderne, bekoste organisering av undervisning, helsetjenester, preste- og polititjenester på det nye industristedet, og gi rabatt ved salg av strøm til lokale formål, private som offentlige.

Mens ”Panikkloven” skulle sikre den nasjonale råderetten over vitale naturressurser (ett år etter unionsoppløsningen), var det i 1917 blitt viktig å sikre en viss samfunnsmessig styring av industrialiseringsprosessen. Monopolproblemet var blitt en ny bekymring: Det dreide seg om virkelig storindustri, og noen av Europas aller største selskaper hadde vært blant fossekjøperne. Svaret på denne bekymringen ble trustloven av 1926, som skulle hindre konkurranseregulerende sammenslutninger og avtaler til ugunst for forbrukerne i alle deler av næringslivet.

Verken konsesjonsloven eller trustloven var særegne for Norge. Men den sistnevnte var en av verdens mest vidtgående for sin tid, og ble regnet som næringspolitisk kontroversiell like frem til 1950-årene. Og konsesjonsloven ble oppfattet som særlig dramatisk her hjemme på grunn av vannkraftens uvanlig store betydning for både industrireising og infrastruktur.

Den ble et nyttig rammeverk da staten sikret seg nasjonal kontroll med utbyggingen av den nye petroleumsnæringen ute i havet. Det var i pakt med den ”brukerdemokratiske” linjen i deler av norsk næringshistorie at statsbedriften Statoil etter hvert ble den dominerende utbygger og operatør på norsk sokkel, og at staten har beholdt eiendomsretten til selve petroleumsressursene, forvaltet av det statlige selskapet Petoro.

En globalisert næring: MT ”Front Ardenne”, en ”Suezmax” råoljetanker på 153 000 tdw. Dette er et av de få skipene i Frontlinerederiet som seiler under norsk flagg. Rederiet er registrert i Bermuda og den norskfødte hovedeieren har tatt kypriotisk statsborgerskap. Foto: Frontline.

 
<= Forrige side Neste side =>