Med blikket vendt mot verdensmarkedet

Chr. Bjelland og Co s fabrikk nr 2 i Stavanger med arbeidsstokk, ca. 1900.  (Fotograf ukjent, Stavanger og omegns industri, 1902, s. 4)
Chr. Bjelland og Co s fabrikk nr 2 i Stavanger med arbeidsstokk, ca. 1900. (Fotograf ukjent, Stavanger og omegns industri, 1902, s. 4)

I et europeisk perspektiv blir Norge det store landet med den lille befolkningen, en karakteristikk som har gyldighet også i dag: Landet har mindre enn fem millioner innbyggere på et landareal som måler 325 000 kvadratkilometer, Svalbard ikke medregnet. Til sammenligning bor det i Tyskland 82 millioner på 350 000 kvadratkilometer! Dette betyr at vi gjennom hele den nyere tids historie har hatt langt større tilgang på naturressurser som fisk, trelast og visse mineraler og malmer enn det vi selv har kunnet forbruke. Det har i sin tur ført med seg en meget stor utenrikshandel per hode i hele perioden 1600–2000.

Det er særlig bemerkelsesverdig at fisk fanget nær fjæresteinene på sesongbasis av småbrukere med sønner, husmenn og drenger, etter bearbeiding på ulike måter til produkter som salt og fersk sild og fisk, tørrfisk, klippfisk, tran og rogn, sildolje, sildemel, sardiner og kippers, endte opp på markeder som Sverige, Tyskland, Russland, Italia, Spania, Portugal, Vestindia, Sør- og Nord-Amerika, Nigeria og ikke minst Storbritannia med samveldeland på fire kontinenter.

Tilvirkningen skjedde dels på enkel måte nær fiskefeltene (tørrfisk, saltfisk, isasild), dels i form av mer kompleks bearbeiding (klippfisk), og – etter 1880 – dels på industriell måte i hermetikkfabrikker, tranraffinerier og sildoljefabrikker, etter 1950 også i filetfabrikker. Virksomheten var fordelt på flere tusen fiskebruk, salteplasser og fabrikkanlegg. Bare av hermetikkfabrikker fantes det 220 i mellomkrigstiden, og av sildoljefabrikker mer enn 70 i 1950-årene. Mange hundre båtbyggerier og reparasjonsverksteder, motorfabrikker, redskapsfabrikker, emballasjefabrikker (tønner, kasser, blikkesker) og andre hjelpeindustrier leverte innsatsvarer til fiskerne og tilvirkerne. Disse bedriftene lå sammen med skips- og landhandlere og bunkersstasjoner spredt ut i alle kystbyene med næromland og langs farledene mellom dem.

Kvinner spilte en hovedrolle i mye av tilvirkningen. De saltet sild og fisk, de utførte mesteparten av arbeidet på klippfiskbergene, dominerte hermetikkfabrikkenes ofte store arbeidsstokker og var uunnværlige i filetfabrikkene. Kvinnene sto for nødvendig fingerferdighet, og tilførte gjennom sitt løse forhold til arbeidsplassene tilvirkerleddet den fleksibilitet i driftsmønsteret som fulgte av sesongpreget i fangstleddet. Fryselagring av råstoff ble først vanlig etter andre verdenskrig.

Norsk fiskerinæring var med sine nesten 90 000 fiskere i 1900 og 120 000 i 1939 blant Europas største. Siden de andre store fiskerinasjonene forbrukte det meste av fangstene selv, var den norske eksporten av sjømat trolig Europas, om ikke verdens, største. Vi forbrukte bare om lag tiendeparten av fisken selv. På samme vis klarte vi bare å bruke en brøkdel av skogproduktene.

Beliggenheten langt nord i Europa var en forutsetning for de store fiskefangstene. Men det skapte problemer for eksporten at avstanden til de store og betalingsdyktige markedene i vest-Europa og Amerika ble svært lang. I en tid uten utbygde kjølekjeder ble det vanskelig å få fisken fersk frem til forbrukerne. Det ville ha gitt langt bedre pris til fisker enn den tradisjonelle anvendelse til tørrfisk, klippfisk og saltsild.

Et annet problem var at tilvirkningen, og dermed eksporten, på grunn av fangstleddets geografisk vidstrakte og desentraliserte struktur, ble stykket opp på et stort antall uavhengige firmaer. Hver for seg ble disse heller små tatt i betraktning avstanden til mange av markedene og ikke minst disses størrelse. Dette svekket slagkraften, til fordel for de ofte store kjøperne ute.

Billedtekst: Chr. Bjelland & Co’s fabrikk nr 2 i Stavanger med arbeidsstokk, ca. 1900. Den norske sardinproduksjonen startet i denne byen i 1879, og i mellomkrigstiden fantes det 60–70 sardinfabrikker her. Fiskehermetikk var da den av fiskerinæringens varegrupper som innbrakte størst eksportverdi. (Fotograf ukjent, ”Stavanger og omegns industri”, 1902, s. 4
 
<= Forrige side Neste side =>